Gi barna ett korpsår

Av: Ingvild Amble Eriksen, Styreleder i Bryn skoles musikkorp

Det er vår, og for skolekorpsene betyr det rekruttering. Vi ønsker oss flere barn som vil lære å spille – og spille sammen med andre. Mange barn har lyst. Dessverre begynner mange av de ivrige barna aldri i korpset.
Jeg trodde myten om «dugnadshelvete» i skolekorpsene var avlivet. Men fortsatt er det veldig mange som ikke har fått med seg at foreldrenes bidrag er omtrent det samme uavhengig av aktivitet, med mindre man velger helkommersielle aktiviteter.
Vil man betale seg ut, kan man avskrive korps. Da kan man også glemme idrett, teater og kor. Skolekorpsene er foreldredrevet. Dette gjør at vi får et flott miljø for musikanter og foreldre.

Hva er det dere ikke orker?
Jeg blir lei meg når jeg hører at noen foreldre nekter barna sine å gå i korps. Lei meg på korpsenes vegne – vi trenger rekruttering for å sikre kvaliteten.
Men aller mest lei meg blir jeg på barnas vegne. Barn som tripper av musikkglede, som hyler av fryd når de får lyd i en baryton, fløyte eller et valthorn. Barn som danser og klapper takten på 17. mai, og som helst vil marsjere helt oppi ryggen på trommerekka.

Barn som forteller oss at de skal begynne i korpset. Og som ikke kommer. Foreldrene orker ikke. De mener vi er «gærne» som har unger i korps.
Vi «korpsforeldre» undrer oss. Er det for krevende at barnet skal på øvelse en gang i uken? Blir to loppemarkeder i året for slitsomt?

Våre barn fortjener at vi engasjerer oss og bidrar til at de har et inkluderende og utviklende miljø, også utenfor skolen. Og aller mest fortjener de å få utfolde seg med det de brenner for.
Skolekorps er en lærings- og trivselsarena. En arena for utfoldelse der alle er med, på tvers av kompetanse, alder og kjønn. Ingen sitter «på benken».

I korpset lærer barna samarbeid og samspill, at hver stemme har en sin rolle – de er del av noe større. Gode instruktører og dirigenter ser talentene og mulighetene hos hver enkelt.
I korps lærer barn og unge å ta ansvar. Fra de er 8–9 år gamle tar de ansvar for instrument, noter og sin stemme, og de eldre tar ansvar for sine medmusikanter. Musikantene sørger for egen læring med støtte av instruktør, dirigent og foreldre.
Det stilles ikke krav til at foreldrene kan spille. Det er imidlertid fantastisk å se barn som er ekstra stolte fordi de kan noe som mor eller far ikke kan.

For en mor som aldri hadde sett for seg å bli korpsmamma, ble 17. mai en flott opplevelse. Hennes sønn spratt opp og tok tromma fatt kl. 07.15, og var like lykkelig kl. 14, med såre føtter, slitne bein og ømme skuldre.
Kjære foreldre – la barna prøve korpset. Unn dere selv å oppleve korpset. Unn dere å se gleden i barnets øyne når han/hun spiller den første melodien og sin første konsert.

Bruk ett år på å se om loppemarked er overkommelig. Bruk det første året på å se om barnet ditt har funnet sitt «mesterskap». Kanskje får du en aha-opplevelse.

Det er selvsagt mulig, og ønskelig, å kombinere korps med andre aktiviteter. Vi øver kun én dag i uken. Vi beslaglegger noen få helger i året med turer, seminarer og konserter, og noen dager av sommerferien bruker vi til årets høydepunkt – korpstur!
Du trenger ikke engang å være med – mange korpsforeldre stortrives nemlig med å være på tur med egne og andres barn. Også ditt.